På vei inn i det ukjente

Når disse ordene skrives er det nøyaktig 20 år siden jeg flyktet fra Afrika. Med sjokket var jeg endret for alltid.

Det har tatt meg like mange å bearbeide traumene. Selv om jeg fortsatt tar meg i at jeg skvetter av dagligdagse hendelser, har jeg på en måte klart å samle trådene av det som hendte - på kontinentet som trollbinder de fleste som reiser dit og som også er årsaken til at jeg la en del av meg igjen i løvenes fjell.

Helt siden jeg kom hjem har jakten på sannhet og rettferdighet stått sterkt i meg. Men etter nøyere refleksjoner startet søket mye tidligere. Fra en barndom med mobbing på skolen, bytting av skole, utestengelse og en stadig opplevelse av å ikke passe inne hadde jeg med meg en bagasje da jeg reiste til Afrika. Heldigvis var jeg velsignet med en familie som gav meg kjærlighet og gode råd, og som også støttet alle mine ville påfunn (selv om de ikke var enig i alt og jeg gav dem alt for mange søvnløse netter) - som at jeg reiste kun med ryggsekk alene til den gang et av verdens aller farligste land Sierra Leone. Jeg var ung, sta og verden kalte meg ut.

Det var rart, men for meg var å komme til Vest-Afrika for første gang som å komme hjem. Det som var som jeg alltid hadde bodd der, som om sjelen min fant tilbake til noe den hadde søkt etter helt siden jeg ble født. Det enkle nære tilstedeværende livet tiltrakk meg som en magnet. Derfor ble også bruddet med Afrika så innmari vondt og sterkt.

Julen 2002 vil for alltid stå som et svært tungt kapittel i livet. Det var da gått nøyaktig 3 år og 359 dager siden jeg satte min fot på Vest-Afrikas kyst for første gang. Jeg var en idealistisk frivillig hjelpearbeider som reiste mellom landene Guinea og Sierre Leone. Jeg hadde vært vitne til skyting, bomber, ekstrem fattigdom, alvorlig sykdom, opplevelser som i seg selv var ekstreme. Som om ikke dette var nok kunne jeg ikke vært mindre forberedt på det som ventet og som førte meg på flykt. Opplevelse var så vanskelige at jeg måtte lære meg å leve på ny - i Norge. I landet jeg trodde ville være det tryggeste stedet å hente meg inn, men historien ville også her vise seg å bli annerledes.

I dag er det torsdag 29. desember 2022. Denne dagen for 20 år siden satt min søster og jeg på Air France flyet ut av Guinea for siste gang. Dagen før hadde vi reist med et FN-fly ut av Sierra Leone. Jeg hadde en lydopptaker og videokamera i sekken, som kunne bekrefte de grusomme handlingene som hadde skjedd. Min søster bar på en tromme hun hadde kjøpt, et minne med en affeksjonsverdi. Jeg måtte stadig heise opp buksen som nå hang langt nedpå hoftene. Det meste av eiendelene lå igjen i huset vi forlot, hvor jeg håpet min venner kunne forsyne seg før mafiaen rasket med seg tingene våre. Trommen står fortsatt innpakket med 29.12.02 påskrevet. Alle lydfilene og filmene er trygt bevart i en safe.

I det vi landet i Europa husker jeg en følelse av å bli overveldet av vestens plastikkeventyr av all julepynten på Charles De Gaule. Det var et hastverk av panikk å komme hjem til Norge. Hjerte banket etter å gi en klem til mor og far. Og jeg var i en kontrast av lykke over at vi endelig var i trygghet, blandet med en dyp sorg over savnet etter menneskene jeg forlot.

En dag kommer jeg til å dele mer om hva som hendte den skjebnetunge julen for 20 år siden, hva som er grunnene til at jeg er så opptatt av rettferdighet og sannhet, som også ligger bak opprettelsen av denne skribentsiden. Historien er allerede skrevet som en roman, men ennå ikke utgitt. Håpet er at boken en dag skal kunne bli til inspirasjon til andre som måtte gå med enten en tung burde eller bare en drøm om å dele en god historie som resten av verden bør høre. Og at den vil bli et viktig vitnesbyrd at før vi vil hjelpe andre må vi aller først starte med å bli kjent med hvem vi egentlig er.

Det sies at tiden leger sår. Det tror jeg er en sann overdrivelse. Men at det lindrer det tror jeg på. Og at historier du har gjennomlevd kan en gang bli din største visdom.

Vi står på terskelen til et nytt år. Verden vår er i stor endring. De siste tre årene har vi vært vitne til mye frykt, alvorlig sykdom og sterke polariserte krefter i sving, noe som også har ført meg til å søke dypere etter rettferdighet og hva jeg selv opplever som sant - for meg.

Jeg tror ikke livet gir oss historier for at vi skal holde dem alle for oss selv. Når opplevelser slår salto rystes kropper og sjeler utvikler seg. Når vi deler kan vi så frø og hjelpe hverandre, til å stå mer stødig når stormer kommer.

Det såkalte livet er like mystisk som tåken og like skinnende som en krystall klar dag. Det er i spennet mellom mørke og lys vi finner våre opplevelser. For å kjenne ekte glede må vi også oppleve smerte. Og for å oppleve dypt savn må vi ha visst hva kjærlighet er. Noe er sjelden bare en av delene.

Med deg i livet har du en koffert med dine historier. Stigen mot skyene kan være bratt og ofte må du klatre den helt alene. Om du faller går det også fint, fordi det er alltid et hav som vil ta imot deg.

Jeg håper du vil finne noe på denne siden som vil inspirere deg. Jeg ønsker deg og dine et riktig God Nytt år!