En natt i hagen

Den som vender inn til visdommens hage vil se at det fornuften forsøker å fortelle ikke alltid passer inn i magien som naturen inviterer til.

Regnet lager små diamanter på vindusruten. Lyden forsterker klumpen i magen som er i ferd med å briste hvert sekund. Uværet har for alvor gjort meg hyttebundet og stenger for utsikten til sommerfugl hagen.

De gule ringblomstene har lukket sine kronblader i natt. Det er som de i ærbødighet bukker for værgudene. De lilla lavendelblomstene peker mot øst, som om de vil fortelle at snart står solen opp igjen. De er lykkens blomster, sammen med de andre vennene i hagen. De minner meg alltid om at det var en bedre verden før denne.

Jeg kikker på den broderte duken som dekker kjøkkenbordet hvor jeg sitter. Mormors kaffekopp hviler i hånden. Den er hvit med rosa blomster og har et slikt romantisk håndtak som gjør at jeg får lyst å strekke lillefingeren litt ut.

Det svir bak øyelokkene idet jeg hviler hodet mot den kalde vindusruten. Jeg klarer ikke stoppe tårene som renner. Men jeg sender ut en takknemlighet. Til blomstene. At de finnes. Jeg har gitt dem alle ordet håp – som etternavn.

Biene er ikke på jobb i dag. Jeg lurer på hvor de har tatt veien i pøs regnet. Og snakker de sammen? Biene. Humlene. Sommerfuglene. Blomstene. Og kan mormor se? Alt det vonde som nå skjer i verden.

I går leste jeg at en tredjedel av de norske biene og humlene, en fem tedel av fuglene og plantene, og en sjettedel av sommerfuglene nå regnes som utrydningstruet.

Har vi mennesker gått fra forstanden eller tror vi at naturen vil fortsette å jobbe for oss til evig tid?

Og når skal vi begynne å forstå hva som egentlig gir mening i livet?

Mormor eide lite av materiell verdi, men hun satte pris på det hun hadde. En egenskap altfor mange har mistet på veien, i strevet av et liv med altfor lite tid – og altfor mye penger.

Jeg kan fortsatt se henne for meg der hun satt i gyngestolen med broderiet i fanget. Hun nynnet alltid mens den høyre foten vippet litt opp og ned. Den behagelige vibrasjonen av henne lager fortsatt musikk i mitt hjerte. Jeg er sikker på at hun har lagt biter av sin sjel igjen i de vakre trådene som former den broderte sommerfuglen på bordet.

To stearinlys er alt som lyser opp hytten. Jeg er helt alene, men tanken på alle sjelene som en gang har lagt sin hånd på møblene og gjen standene, minner meg om at jeg aldri er forlatt. Aldri noensinne.

På bordet ligger en blå bok. Omslaget gjengir et bilde av en grein med blader. Et gult lys skinner gjennom blåfargen, og en fugl fanger blikket mitt.

Dører til ditt indre av Eileen Caddy. Det er ikke hvilken som helst bok. Jeg fikk den av en helt spesiell kvinne som sa den hadde budskap for evigheten. Jeg legger hendene godt rundt den, lukker øynene og slår opp på en tilfeldig side:

Jeg fikk se en dyp, mørk brønn.
Ved åpningen stod det et spann med et tau knyttet til håndtaket. Jeg så spannet bli firt ned i brønnen, og da det kom opp igjen fra mørket, var det fylt til randen med rent, klart vann.

Da hørte jeg ordene:
Dypt i det indre hos alle sjeler finnes den spirituelle klarheten. Ta deg tid til å søke helt til du finner den, og hent den frem.

Jeg leser det flere ganger. Jeg så spannet bli firt ned til brønnen og da det kom opp igjen fra mørket var det fylt til randen med rent, klart vann. Kanskje det er det som skjer nå?

Vi er ført inn i en brønn av mørke for at noe helt nytt skal hentes fram. Vi må gjennom sjelens mørke natt før vi kan hente fram en helt ny skatt. Pandemi. Krig. Strømkrise. Klimakrise. Så mye psykisk smerte.

Jeg tørker tårene og tar et dypt sukk. Om du hadde sett dette, mormor.

Uværet begynner nå å roe seg. En hvit sommerfugl flyr utenfor vin duet og jeg skyver opp ytterdøren. Så ren luften kjennes, som om noen akkurat har vasket hagen. Øynene trekkes mot himmelen som er lyst opp av halvmånen. Den smiler mot øst. Jeg tror blomstene har rett. Det blir sol snart. Det tror jeg på.

Duggen fra regnet ligger nå som glitrende gull i atmosfæren. Jeg går barbeint bort til ringblomstene som har åpnet sine kronblader igjen. Rosene sender ut dufter av himmelriket. Det våte gresset bader føttene, og jeg bøyer meg ned mot jorden. Og da hører jeg en stemme:

I hagen var det to epletrær. Det ene eid av mennesker. Det andre av alvene.

Menneskene pyntet treet sitt med masse plastikk og gull. Men uværet kom og blåste alt bort. Det samlet seg til hauger som ble større for hver dag som gikk.

Alvene pyntet ikke treet, men lot det stå i sin egen prakt

Da uværet kom, var det aldri noe som falt av stammen. Der- imot begynte det å vokse en annen haug rundt treet. Det var av blomster. For hver dag ble treet og omgivelsene rundt vakrere og vakrere. Bier og sommerfugler samlet seg i store mengder.

En dag etter å ha forsøkt stadig nye løsninger for å pynte treet, henvendte menneskene seg tilslutt til alvene og spurte:

Hva er det vi har gjort galt?